Otto
Steen |
|
||
|
|||
|
|
Nedenfor følger en artikkel som Otto Steen skrev
en stund etter Borgerkrigens slutt. Den inneholder litt om livet
i Norge, da foreldrene hans kjøpte en farm nær Decorah,
Iowa og hans opplevelser i Borgerkrigen. Far kjøpte en farm på 80 acres (ca. 325 mål) for 200 dollar, og eneste oppholdssted var en ettroms tømmerhytte med hems som kunne nås med stige på utsiden av hytten. Jeg har ofte tenkt på hvilket offer far og mor gjorde for å bedre fremtiden for sønnene sine. De forlot et godt hjem og alle sine venner, alt for oss gutter. Jeg er redd for at vi ikke viste vår takknemlighet over dette offeret før det var for sent. Da vi ankom Winneshiek County, var det to skolebygninger i fylket, én i Decorah og en tretten kilometer fra huset vårt. Læreren vår var frøken Mary Kallerud som var snill mot meg. Skole og søndagsskole ble holdt i større gårdsbygninger, helt til en tømmerskole ble bygget 2,5 kilometer fra huset vårt. På reisen til Decorah, Iowa fra Norge gjorde min bror Ole, som var skredder av yrke, et stopp i Chicago, som på den tiden hadde 50.000 innbyggere. Martin og Charles reiste til St. Paul, Minnesota. Charles begynte å arbeide for guvernør Ramsey og Martin arbeidet for en doktor ved navn O’Neil. Theodore, John og jeg ble hjemme. I april 1861 mottok vi et brev fra Charles fra St. Paul, Minnesota, som fortalt at han hadde vervet seg for første Minnesota regiment. Det var i grunnen den første nyhet om krigen. Vi hadde ingen aviser i vår del av landet, og hvis det hadde eksistert vill svært få hatt penger til abonnementet. Jeg reiste med far til Decorah, hvor kaptein Willet drev eksersis med kompani ”D” av 3. Iowa infanteri. På veien hjem var jeg svært stille. Far merket at noe plaget meg og ville vite hva som var i veien. Jeg fortalte at jeg ville verve meg i det kompaniet. Jeg var da litt over 15 år gammel. I oktober 1861 rekrutterte kaptein Tupper et kompani som ble kompani ”G” av 12. Iowa infanteri (Ca.G. 12th, Iowa). John og Henry vervet seg til kompaniet. Jeg ville dra også, men det gikk guttene ikke med på. Jeg ble deretter lærling hos Hans Hegge for å lære om seletøy. Senhøstes og på forvinteren 1861-62 etablerte Mons Ginager et kompani for det norske regiment. På min 16. fødselsdag den 21. januar 1862 sa jeg til Lewis Nelson som også arbeidet i butikken: ”La oss verve oss!”. Som sagt, så gjort. Vi tok av oss forklærne og gikk til Winneshiek House hvor Olaos Solberg var rekrutteringsoffiser. Vi fortalt hvorfor vi kom, og hadde snart etter navnene våre på listen. Jeg fikk tak i en hest og slede, og dro hjem for å fortelle foreldrene mine hva jeg hadde gjort. Jeg så at min mor ble svært overrasket. Fire sønner var allerede i hæren, og å se for seg at minstegutten skulle ut i krigen måtte ha vært et kraftig sjokk. Hun protesterte ikke, men hun kjøpte et eksemplar av Harpers Weekly hvor det var bilder av unionsfanger som kom hjem fra opprørsfengsler (Rebel prisons). Jeg husker hun sa til meg: ”Otto, tenk om du skulle bli fanget og behandlet så ille som dem”. Jeg tenkte selvfølgelig ikke over at jeg ville bli tatt til fange og bli behandlet tusen ganger verre enn de mennene som hadde bildene sine i avisene. Noen få dager etter vervingen dro vi av sted til Madison, Wisconsin. Brakkene der vi skulle bo i Camp Randall hadde brent ned. Vi ble derfor innlosjert i Skoien Hotel hvor vi ble tatt godt vare på. Det var en hyggelig opplevelse for meg og uten tvil for de andre i kompaniet også. Jeg for min del hadde aldri spist et måltid på et hotell, og med tre gode måltider hver dag og lite å gjøre, var det et svært behagelig liv. Da tiden var inne flyttet vi inn i brakkene våre i Camp Randall. Vi valgte da offiserer og Mons Ginager ble valgt til kaptein. Ole Peterson ble 1. løytnant og Olaus Solberg 2. løytnant. Et fullt sett med utnevnte offiserer ble utpekt. Vi hadde lite eksersis, siden de nyutnevnte offiserene var like grønne som de menige i de bakre rekker. Men de fant til slutt en mann som kjente litt til opplæring, og vi fikk opplæring i våpenhåndtering og lading av våpen, men ikke meget kompanieksersis og enda mindre bataljoneksersis. Jeg husker godt første gang vi mottok rasjoner. Kompaniet stilte opp på linje, og gikk gjennom kjøkkenet hvor vi fikk et tinnbrett, en tinnkopp, jernkniv og –gaffel, et kokt kjøttstykke, to brødskiver og en tinnkopp fylt med kaffe. Ingen melk eller smør. Frokost, middag og kveldsmat var det samme hver dag. Ganske forskjellig fra hva soldatene i Verdenskrigen ble servert. Men jeg husker ingen klager fra den tiden. Vi hadde ikke lært å lete etter feil, men tok hva vi fikk uten spørsmål. Lønnen vår var 13 dollar i måneden, uten rett til bonus etter krigen. Vi hadde andre ting å tenke på enn den allmektige dollaren. Regimentet ble mønstret i U.S. Army den 11. februar 1862 som 15. Wisconsin. Vi forlot Madison den 1. mars. Jeg var den yngste soldaten fra Winneshiek County, den yngste i 15. Wisconsin, det norske regimentet, den yngste korporalen og den yngste sersjanten i regimentet. I Chicago overrakte Nora Lodge, en norsk forening, en vakker fane. Ved Alton, Illinois reiste vi med båt til St. Louis, Missouri. I St. Louis var det flere mindre båter lastet med sårede soldater fra Fort Donaldson. Vi seilte nedover Mississippi til Birds Point, overfor Cairo, Illinois. Vi ble deretter organisert i det som ble kalt Flotilla Brigade. Brigaden besto av 27. Illinois, 15. Wisconsin, ett kompani fra 1. Illinois kavalleri og en seksjon av 2. Illinois batteri, under kommando av oberst Buford fra 27. Illinois. Den 29. mars 1862 seilte båten vår, The Graham, opp til Hickman, Kentucky hvor vi gikk i land og marsjerte til en plass 3 kilometer fra Union City, Tennessee, hvor det fantes en opprørerleir. Vi fikk ikke lov til å gjøre opp ild eller lage støy siden vi var nær fienden. Tidlig om morgenen den 3. mars ble vi sendt i strid. Kavaleriet tok vaktpostene til opprørerne til fange. Vi rykket frem gjennom skogen og inntok opprørerleiren uten å avfyre et skudd. Batteriet avfyrte noen skudd etter de flyktende opprørerne. Vi spente for hestene og muldyrene, lastet opp vognene og satte fyr på det vi ikke kunne ta med oss. Vi marsjerte deretter hurtig til Hickman uten å miste en mann. I juni forlot åtte kompanier Island #10 og marsjerte til Humbolt, Tennessee og Corinth, Mississippi. Derfra marsjerte vi til Florence, Alabama, tilbake til Franklin og Nashville. Fra Nashville til Loisville, Kentucky. Den 8. oktober kjempet i slaget ved Perryville. Deretter marsjerte vi til Crab Orchard ca. 80 kilometer fra Virginia line og tilbake igjen gjennom Kentucky til Nashville, omtrent 1600 miles (?). Det neste var forpostfektninger ved Nolen Gap hvor regimentet erobret en kanon. I slaget ved Stone River, under kraftig beskytning i tre dager og store tap, ble oberstløytnant McKee og kaptein Ingmundson drept. Kaptein Grinager og løytnant Brown ble skadet. Det neste slaget jeg deltok i var det blodige slaget ved Chicamauga hvor oberst Heg, kaptein Johnson og løytnant Thompson fra A-kompaniet ble drept. Kaptein Gustavson ble såret. G- og I-kompaniet ble igjen som garnison på Island #10. mandag morgen den 21. september 1863 talte kompaniene 74 menn. G- og I-kompaniet med totalt 125 mann sluttet seg til oss samme morgen. Etter slaget ved Chickamauga var jeg – da som korporal – det eneste befalet igjen i kompani K. Jeg deltok i angrepet på og beleiringen av Orchard Knob og Missionary Ridge. Jeg var i Orchard Knob da general Grant ga general Thomas ordre om at Cumberland-hæren skulle angripe Missionary Ridge. Jeg ble med general Shermans hær til Knoxville for å avlaste Burnside. Det var en svært kald vinter og soldatene led meget. Etter vinteren 1864 ble jeg sendt hjem (”Detached Service”). Jeg reiste fra Knoxville på julaften. Ved ankomst i Madison fikk jeg ytterligere 8 dager permisjon. Toget hadde gått, så jeg måtte vente til neste dag. Det tok en dag til Prairie du Chien, Wisconsin og ytterligere enn dag med skyssvogn til Decorah. Selvsagt satte folkene hjemme pris på det korte oppholdet. Da jeg kom tilbake til Madison ble jeg beordret sammen med det øvrige befalet til å eskortere noen krigsfanger til Vicksburg, Mississippi. Da jeg kom til St. Louis leste jeg i avisen at 12. Iowa, hvor jeg hadde tre brødre, skulle komme hjem på veteranpermisjon, etter å ha tatt verving i tre nye år. Jeg håpet å kunne komme til Cairo, Illinois samtidig med dem, men 25 kilometer fra Cairo møtte vi en båt med troppestyrker. Jeg anropte dem og spurt hvilket regiment, og de sa 12. Iowa. Da jeg kom tilbake til Madison oppsøkte jeg kaptein Montgomery 15. Iowa og ba om permisjon. Kapteinen fortalte at det var gitt ordre om ikke å innvilge flere permisjoner. Jeg fortalte kapteinen at tre av brødrene mine var hjemme på veteranpermisjon, og at dette kunne være siste gang jeg kunne treffe dem. Kapteinen sa da at han ville gjøre sitt beste for å skaffe meg permisjon. Jeg gikk tilbake til brakken. På ettermiddagen kom en ordonnans med beskjed til korporal Steen om å melde seg i hovedkvarteret. Jeg meldte meg, og fikk innvilget en åtte dagers permisjon. Toget hadde allerede gått den dagen så jeg måtte vente til neste ettermiddag. Jeg kom hjem fredag ettermiddag. Kvelden før hadde innbyggerne arrangert en stor fest for guttene, og det skulle være en stor dans den neste torsdagen. Guttene ba meg bli, men hvis jeg ble ville permisjonen utløpe og jeg ville få arrest og en bot på 30 dollar. Jeg bestemte meg for å bli. Fredag morgen forlot jeg den muntre menneskemengden og kom meg på toget til Prairie du Chien. Da en detektiv ba om å se mine permisjonspapirer, forklarte jeg hvorfor jeg hadde blitt igjen, men detektiven sa at han var nødt til å arrestere meg. To finere herrer satt på setet bak oss og hørte forklaringen. De ga høylytt uttrykk for at det var uhørt å arrestere den unge mannen. De sa at han var på vei tilbake til leiren og at han gjorde hva enhver ville gjort under de samme omstendigheter. Detektiven var bestemt, og jeg måtte bli med ham. Da jeg kom til hovedkvarteret, måtte jeg som fange gå inn først. Tilfeldigvis sto kapteinen som var leirkommandant i Camp Randall bak skrivebordet vendt mot døren. Jeg gjorde honnør og forklarte kapteinen hvorfor jeg hadde blitt hjemme for lenge. Kapteinen vendte seg mot detektiven og spurte, ”arresterte du denne mannen?”. Han sa ”ja”. Kapteinen ga detektiven noen skarpe bemerkninger og sa jeg kunne gå til brakken. Kaptein Grinager som var på rekrutteringsoppdrag i Madison ga meg et brev som skulle leveres til oberst Heg. Neste dag forlot jeg Madison for å gjenforenes med regimentet mitt, som da var stasjonert i Cleveland, Tennessee. Da jeg ankom regimentet den 1. april 1864 ble jeg forfremmet til sersjant. Jeg var både med i en trefning ved Rock Face Ridge i slaget ved Resaca to dager den 15. og 16. mai, og i slaget ved Picket Mills den 27. mai 1864 da general Woods (vår divisjon) mistet 1400 menn, omtrent 1200 ble drept eller skadet og omtrent 200 tatt til fange. Jeg kom til Andersonville den 1. juni. I månedene juni, juli og august døde nesten 10.000 fanger. Hver morgen bar vi ut 75 til 125 som hadde dødd i løpet av natten. Vi hadde ikke noe tilfluktssted, ingen steder å lage mat og ikke noe å lage mat med. Halvparten av fangene fikk tilberedt mat og den andre halvparten fikk rå rasjoner. Godsvognene den gang var bare halvparten så store som godsvognene i dag. Jeg hadde ansvaret for rasjonene til mennene i min godsvogn. Jeg hadde delt rasjonene opp for utdeling da toget sporet av. Over 400 fanger ble drept og mange lemlestet. Fangevokteren fortalte at vi skulle utveksles og sendes hjem, men i stedet ble vi ført til en palisade nær Florence, South Carolina. Nettene var kalde og vi led under kun å ha noe filler å dekke oss med. Til slutt ble vi sendt til Wilmington, North Caroline og derfra til Goldboro for å benådes. Jeg kom til våre linjer og ble benådet den 26. juli 1865, etter å ha vært fange i ni måneder.
Slektsprogram: Min Släkt v. 4.0 - Send e-mail |