Karl svingte inn porten fra
Nesgata. Fra hvilebrakken så han Kristian Jensen som kikket
ut fra maskinrommet hvor dampkjelen sto. Jensen holdt koken som
vanlig. Det var bestandig nok damp til både sager og varmerørene
i hvilebrakken når Jensen hadde nattvakt. Karl fortsatte over
tomta ned mot Nitelva og kjerraten. Kjerraten, det lange transportbåndet
som dro tømmeret fra Nitelva og opp til grindsagene, var
hans arbeidsplass. Han skulle begynne sin tredje dag som kjerratgamp
på Skedsmosaga. Karl var 14 år.
Tømmermåleren Kristian Sjølli,
tømmermåleren, var alt i aktivitet. Han drev nettopp
og klippet over trådene på dagens første tømmersopp.
Det var mye fint tømmer. Bare gran selvfølgelig, de
var jo fremdeles i den tredje muggmåneden, og furu ville bare
få blåmerker hvis den ble skåret nå.Klokken
var seks da Karl sa morn til to av sagdrengene der han ruslet ned
langs kjerraten. Tømmermåleren var opptatt med sortering
og brukte det store H-formede tømmermålet. "Du
får feste den her først, Karl", brummet han. Han
var tydelig fremdeles litt morgengretten. Ellers var Fredrik en
hyggelig kar. Karl slo trossen rundt stokken og kikket opp. Kristian
Olaisen, sagmesteren på dobbeltsaga, sto og ventet på
første stokk. Han var alt ved enden av kjerraten og snurret
barten av bare utålmodighet. Alle arbeidet på akkord.
Karl kastet et raskt blikk på stokken. Nei, ikke noe å
se. Kanskje senere i dag. Han trakk på skuldrene, festet trossen
til den 3/4 tommers jernlenken som alt var i gang, og stokken
var på vei oppover. Karl fulgte med langs kjerraten. Vel fremme
var det bare å hekte trossen av, henge den på wiren
og den seilte ned igjen. Nå var også sagmesteren Hans
Mathisen på plass sammen med Karl Westby, den tredje mesteren.
Det var bare å komme seg ned etter neste stokk. Nå var
det bare å trosse på, et raskt blikk på stokken,
kroken festes til lenken, stokken opp, av med trosse, trossen på
wiren og så tilbake igjen. For Karl var dette rutinen dagen
lang.
Bolten Over to timer var gått
da tømmermåleren gryntet: "Se der". Karl
snudde seg. Han hadde for lengst mistet tellingen på stokkene.
Tømmermåleren så litt lurt på ham og pekte.
ENDELIG!! En "nydelig" rest av spissen på en tømmerhake
stakk ut fra stokken. Det var ikke tid til å gjøre
noe med den nå. Karl skjøv bare jublende stokken til
side og slo trossen rundt en annen stokk. Denne gangen spratt og
hoppet han nesten mer enn stokken langs kjerraten. "Finni en
bolt, Karl", flirte sagdrengen på dobbeltsaga. Karl bare
nikket og prøvde å se uberørt ut. Han bare forsvant
ned igjen. Dagen var reddet og det var ennå ikke frokost.
Formannen Klokken ni kimte klokken
på toppen av hvilebrakken og alle roet seg ned. En halv time
kunne de slappe av. Alle unntatt Karl. Han brakk løs jerntuppen
fra stokken og spurtet mot kontoret. "Lua, husk på lua",
for det gjennom ham mens han løp bortover tomta. Med lua
i hånden banket han forsiktig på kontordøren
hos formann Kristian Andersen. Der inne sviktet stemmen helt, men
han rakte frem jerntuppen han hadde i hånden. "Jasså,
dem må skaffe seg ny tømmerhake ute i Fetsund nå",
knegget formannen. "Bra gutt, fortsett sånn". Formannen
åpnet et skrin og tok ut en hel krone. EN DAGSLØNN.
Nå skulle mamma bli glad. Karl nesten falt ut av døren
fra kontoret. Han puttet kronen ned i innerlommen med klaff på.
Veatuten Lars i veatuten kikket
opp på ham da han kom tilbake. "Å mye fikk du"?
Jasså ei krone. Itte værst det". Lars var fra Leirsund.
Hver morgen startet han hjemmefra klokken halv fire. Presis seks
var han på bruket. Uken igjennom bodde han hos Ola Meyer i
Furuskogen. Veien hjem ble for lang. Men lørdag ettermiddag
gikk han veien hjem til Leirsund med lønningsposen i lommen.
Man visste hvor man hadd'n Lars.
Sagmesteren "Ja, ja gutter,
vi får vel til igjen". Det var Kristian Olaisen, sagmesteren
på dobbeltsaga. Klokken var halv ti og tømmersoppene
lå i lange rader og ventet. "Litt høyere".
Sagmester Hans Mathisen på midtgrinda dirigerte sagdrengen.
Stokken hadde blitt hentet som vanlig ved kjerraten og den ene enden
lagt på undervalsen ved dobbeltsaga. I den andre enden forsøkte
sagdrengen nå å få stokken i rett vinkel på
saga. Sagmesteren var irritert. "Mer opp". Sagdrengen
var tydelig ikke i form i dag og reagerte langsomt. Men stokken
måtte stå riktig ellers kunne sagbladene ryke av. Endelig
var alt klart og sagmesteren senket overvalsen til den sluttet om
stokken. Det velkjente hvinet skrek gjennom luften da stokken begynte
sin håpløse kamp mot sagtennene. Sagdrengen var nå
raskt over på motsatt side av sagen for å ta imot stokken
som nå kom ut som planker og bord. Han festet gripeklør
på hver side for å holde det hele sammen, til restene
av stokken hadde kommet igjennom.
Lars fra veatuten
var der først og plukket ut det han skulle ha. Og Ola på
kantsaga satte i gang med kantingen. Fra Ola gikk planker og bord
i en jevn strøm ved valsekjerraten til de to sjauerlagene
nede på tomta. Det ene tok planker, det andre bord. Plankelaget
brukte hest i dag fordi de arbeidet på en plankestabel helt
på den andre siden av tomta. Trallene gikk på skinner
så det var drøye lass de tok. Sigurd på plankelaget
klødde seg på skuldrene. Han ønsket at han også
snart skulle få "træl" på skulderen.
Han visste at han skulle "kjøres ut".
Middag Plankelasset var alt
høyere enn Karl der han raste forbi på vei hjem til
middag. Han hadde det travelt nå selv om de hadde en og en
halv times middag. Han måtte hjem og fortelle om den ekstra
daglønnen
Plankesjauerne Sigurd kikket bort på
Karl der han kom tilbake fra middagen. "Blid og fornøyd
i dag den gutten". Sigurd konsentrerte seg om trallen. De var
snart fremme og plankestabelen ruvet over dem. "Proo!"
Sigurd så opp på plankene som var trukket litt fra stabelen
med jevne mellomrom og var deres "trapp" opp til toppen.
Den var bratt og det var høyt opp. To mann stilte seg på
lasset og la planker på skuldrene til de andre. Sigurd fikk
sin planke og klatret i vei. Han hadde gruet seg til denne dagen.
Alle nybegynnere skulle "kjøres ut". Det var skikken
på bruket. Det var gamlekaras måte å prøve
nye medlemmer på laget for å se om de var noe tess.
De kjørte opp farten for å se om nykomlingen kunne
holde dagen ut. Selv hadde de rutinen og "træl"
nok på skuldrene til å tåle plankene. Sigurd bet
tennene sammen. Han skulle greie det. En time gikk. To timer. Sigurd
kjente blodsmaken i munnen og skuldrene verket som besatt. Gamlekara
sendte ham skrå blikk med jevne mellomrom for å se om
han viste tegn på tretthet. Endelig var det hans tur til å
stå på lasset og legge planker på skuldrene til
de andre på laget. Nå fikk han et pusterom. Det måtte
han utnytte godt. Han forsøkte å spare høyrearmen
mest mulig uten at de andre merket det, men øyekastene fortalte
ham at de kjente knepet og at fliret ikke var langt unna. Neste
planke løftet han bare med høyre hånd og han
klarte å undertrykke stønnet som trengte seg opp i
halsen. Han syntes han kunne ane et lite tegn til respekt i blikkene
nå, men ennå var det over en time til klokken var seks
og dagen slutt. "Snart ferdig, karer?" Det var formannen
som var bortom. Han visste hva som foregikk, men dette var en sak
karene i mellom og han kunne ikke gripe inn. Sigurd så opp
og smilte til ham. Smilet lignet mest på en grimase, men han
fikk et øyeblikks pause. "Det går bra, her",
fikk han frem mellom tennene. Så var det bare å bøye
seg etter neste planke.
Skjulet Peder Nyland så
over mot plankelaget fra skjulet. Bordene fra den andre trallen
var på plass i stablene under det flere hundre meter lange
taket. Per, som han ble kalt til daglig, hadde bare igjen å
kappe noen "romper", så var han ferdig for dagen.
Det var forresten få bord som smalnet i enden på dette
lasset, så han hadde bare en ti-tolv "romper" å
kappe. Han ristet litt på hodet der han betraktet plankelaget.
"Han ville klare seg bra han nye", mumlet han og fant
frem stikksagen. Peder laget summelyder mens han skar "rompene".
Denne kvelden var nemlig ukens fineste kveld for Peder. Han skulle
på øvelse i Frelsesarmeens korps, og han hadde alt
i mange år vært støttespiller der.
Høvleriet Borte på høvelgangen
ble dagens siste tralle festet til kjerraten. Rolig forsvant den
inn i høvleriet hvor bakgutta begynte å lesse av ved
siden av dillsaga. Navnet hadde den fått fordi den skar penere
enn noen annen sag på bruket. Lenger inn sto Hildus "Åbborn"
Hansen på Midthøvelen og Ola Tangen på Gammelhøvelen,
og begge kjørte bord kontinuerlig. Bakguttene undersøkte
hvert bord som kom fra høvelen. Fant de "rubb",
var det frem med håndhøvelen. Først da kunne
det godkjennes og legges i stabel.
Høvelmesteren Hos høvelmesteren
Albert Mathisen gikk det roligere for seg. Han arbeidet bare med
lister med profiler og utskjæringer. Til det hadde han hundrevis
av forskjellig høveljern og nåde den som prøvde
å røre noen av dem. Han rettet litt på den hvite
stive snippen han bestandig brukte, og satte i et nytt jern. Det
var kommet en stor bestilling fra Christiania på taklister,
han fikk se å begynne på den i dag. Fikk han morgendagen
på seg også, skulle det gå bra. Bakgutten sto
utålmodig på motsatt side av høvelen og ventet.
At denne Mathisen aldri kunne komme i gang. Nå var det snart
"kvelden" og allikevel skulle han begynne på ny
bestilling. Endelig, der kom den første. Nå ble det
i hvert fall noe å gjøre. Bakgutten Ola skulle spare
fotball i kveld, og var ivrig etter å bli ferdig. Da Albert
Mathisen en stund senere mente at: "Nå får det
være nok for i dag", forsvant Ola raskt ut.
Kassefabrikken Dan han stanset utenfor
kassefabrikken, hørte han at høvelen "Humla"
ble slått av. Da kom vel Håkon snart. Ola så på
stablene med 9 toms brede bord. Tenk når denne haugen ble
delt. Nå 1/16 tommene forsvant under skjæringen, ble
det allikevel to 1 /4 toms bord igjen. Det ble mange sjokoladeesker
det. Sigaresker også, men tenk på den haugen med sjokolade!
Der kom Håkon ut og sammen forsvant de ut porten på
vei mot løkka. I morgen var det lønning og kino på
"Samfunnet". Kinomaskinist "Kampen" Kristoffersen
hadde sagt at det var en ekstra spennende film han skulle kjøre
i morgen. Det kostet 10 øre for barn, men hvis fru Kristoffersen
syntes de oppførte seg pent, skulle hun slippe inn begge
to for 10 øre. Hun hadde gjort det før.
Slektsprogram: Min
Släkt v. 4.0
- Send
e-mail |