NYSTRØM SLEKT

Livet på sagbruket
Arbeidet ved en dampsag rundt år 1900 - Utdrag fra Lillestrøms Historie I (H. Hals)

Please click the British flag to view the pages in English.
Unfortunately, the individual information is in Norwegian. Still, I hope that you may find the web pages interesting.
Feel free to send me an e-mail with questions and comments.

Det fantes mange forskjellige grupper av sagbruksarbeidere, og hver hadde sitt særskilte virkefelt.

Når tømmeret kom, måtte tømmersortererne nede ved elva plukke det ut på grunnlag av størrelsen. De forskjellige tømmerstokkene ble lagt i ulike hauger etter hvor store de var. Stokkene ble målt et stykke inne på toppen. Men sortererne kunne ikke bare nøye seg med å måle diameteren på dem, de måtte også legge nøye merke til hvor brukbare de forskjellige tømmerstokkene var til å skjære bord av.

Når tømmeret var sortert, ble det fløtet inn til lensene, eller magasinene som mange kalte dem. Når lensa inneholdt et passende antall stokker av samme størrelse, ble den åpnet. Stokkene ble da ført fram til kjerraten, som dro dem opp til selve dampsaga.

Den besto av et oppreist stativ, som innvendig var forsynt med stillbare styreflater, gleidere, for stempelstanga på maskinen. Til den var sagramma festet. Inne i den plasserte sagmesteren sagbladene, færre eller flere alt ettersom hvor mange deler stokken skulle skjæres opp i. Dette arbeidet måtte gjøres meget forsiktig og nøyaktig. Sagmesteren måtte både sette bladene godt fast, rette dem godt inn og innstille dem etter den tykkelsen plankene og bordene skulle ha. Han hadde en eller to hjelpere med seg i dette arbeidet. De ble gjerne kalt for sagdrenger. Det tok tid å innstille saga, og arbeidet måtte gjøres når den sto stille. For å holde den mest mulig i drift ble det derfor sørget for at den bare skar én sort tømmer om gangen. Sagmesteren måtte også sørge for å legge tømmerstokken riktig i saga. Var den mer kroket eller større på den ene siden enn på den andre, så måtte han ta hensyn til dette dersom han skulle få mest mulig planker ut av den.

De ferdigsagde plankene løftet sagmesteren og hjelperne hans over på kantsaga. Den besto av et stativ med to undervalser, to overvalser, en fast og en løs spindel. Disse spindlene sto i forbindelse med hvert sitt sirkelsagblad. Den løse spindelen kunne kantsagmesteren flytte ut og inn, alt etter hvor stor bredden på plankene skulle være. Han måtte ta øyemål og bestemme hvor stor bredde han kunne få ut av dem, og etter dette måtte han stille inn kantsaga. Det var vanskelig å klare dette skikkelig, og det trengtes lang øvelse. I det hele tatt berodde mye på hvor flinke de forskjellige sagmestrene var til å holde redskapen i orden og hvor dyktige de var til å vurdere hvordan tømmerstokkene skulle skjæres. Dersom sagmestrene var mindre nøyaktige, kunne de skjære bort en masse materialer. Foruten at sagmestrene måtte ha et skarpt øye, måtte de også være raske. De kunne ikke fundere lenge på hvilken bredde de skulle gi en planke. Det gjaldt å holde unna sagrammene etter hvert som plankene ble skåret, for klarte de ikke det, så stoppet det hele opp.

Etter at plankene var blitt skåret på kantsaga, ble de brakt til sorteringsplassen. Der ble de lagt på forskjellige traller etter dimensjonen. I travle tider leide ofte tralletrillerne noen unggutter som hjalp dem med å legge på lasset. Disse hjelperne betalte de selv, uten at bruket hadde noe å gjøre med det. Ellers var ikke dette lenger noe vanlig lønningssystem. Alle andre arbeidere ble nå betalt direkte av sagbruket. Grunnen til at tralletrillerne ofte måtte leie hjelperne sine selv, var at de ellers hadde vanskelig for å få arbeidet fort nok unna.

På trallene ble plankene kjørt ut på stabeltomta. Der ble de stablet opp i forskjellige hauger for å tørke.

De som stablet plankene, ble kalt for råsjauere. Arbeidet som de utførte, ble regnet som usedvanlig hardt og farlig. De fleste stedene måtte de bære de rå og tunge plankene på aksla, ofte på både lange og bratte kloppeganger. Kloppegangene besto av to planker som var sammenspikret side om side. Lengde etter lengde ble de lagt på trebukker, den ene høyere enn den andre, til de kom i den høyden hele plankestabelen skulle ha. Ettersom plankene var tunge og veien vanskelig, måtte råsjauerne ha stor øvelse for å klare arbeidet sitt. De måtte også ha store krefter og god helse.

Det var ikke mulig å drive som råsjauer hele livet. Arbeidet var så hardt at de etter hvert måtte gå over i lettere jobber. De kom gjerne i høvelsjauen. Men også dette var et tungt arbeid som de ikke kunne holde på med livet ut. Siste etappe for sjauerne var ofte å bli høvelbordlessere inne i selve høvleriet. Da var de gjerne nokså gamle.
Når plankestablene ute på tomta var blitt store nok, ble de tekt med bord. Stablene sto så urørt til plankene var blitt tørre og skulle høvles. Taket ble da tatt av stablene, og plankene ble kjørt på traller inn til kappsaga.

Kappsaga var boltet fast til gulvet. Den besto av et jernstativ med ramme og spindel. På spindelen sto et sirkelsagblad. Ramma sto på en midtakse, og dette gjorde at saga så å si balanserte. Det var derfor lett å løfte opp sagbladet når planken skulle kappes. Kappsaga ble betjent av to mann. Den ene målte og merket planken der sagbladet skulle gå, mens den andre kappet. Arbeidet måtte utføres både raskt og nøyaktig dersom lengdene skulle bli riktige, og ikke for meget bli kappet bort.
Etter at plankene var blitt kappet, ble de trillet bort til kløvsaga. I denne saga brukte en også sirkelsagblad, men av en helt annen type. Sirkelsagbladet i kløvsaga var tykt i sentrum, men tynnet av utover og var meget tynt i tennene. Bladet var formet på denne måten for at sagsnittet skulle bli så lite som mulig. På den måten var det ikke mye av planken som ble skåret bort i flis. Kløvsagdrengene strevde alltid fælt, og det var tungt arbeid å føre planken rett inn i kløvsaga.

Ved kløvsaga ble plankene kløvd opp til bord. Disse bordene ble kjørt av sted til høvelmaskinen. Der ble de høvlet i forskjellige tykkelser etter bestemte maler. Disse malene var like i de land høvellasten ble eksportert til. For kjøperne av lasten var dette en fordel, for da kunne de uten risiko komplettere lageret sitt fra hvilket som helst høvleri de ønsket. Omkring år 1900 regnet en med at selve høvelmaskinen kunne høvle 20 - 22.000 løpende fot bord på 10 timer.

Etter at bordene var blitt høvlet, ble de sortert av bordsotererne. Dette foregikk etter bestemte regler. Hver sort bord ble stuet i sine bestemte rom i bordhuset. De tynnere bordene ble vanligvis buntet sammen. Alle bordene ble merket i den ene renden med en bestemt farge og et bestemt merke for hver sort.

Når høvellasten skulle selges, ble den som oftest stuet på jernbanen for å bli fraktet til Kristiania. Dette var et arbeid sjauerne måtte gjøre varsomt, da det var fort gjort å slå i stykker fjæra på bordene.

Lønnen som arbeiderne fikk utbetalt, var avhengig av hva slags arbeid de utførte, og vanligvis arbeidet sagbruksarbeiderne på akkord. Selv om det var store lønnsforskjeller mellom arbeiderne, og lavere funksjonærer på den ene side og akademikere, bestillingsmenn og bruksfullmektiger på den andre, var ikke sagbruksarbeidere så dårlig stilt i forhold mange andre arbeidergrupper. I 1902/03 tjente en sagmester gjennomsnittlig 1.066 kroner pr. år, sammenlignet med en mannlig veveriarbeider, som i gjennomsnitt fikk 839 kroner i året.

Slektsprogram: Min Släkt v. 4.0   -   Send e-mail